HISTORIKK

Bandoneon - Fra bergmannspel til tangosjel

Bandoneon – from miner’s squeezebox to tango soul


 

Tyskland – Germany


Et instrument for arbeiderklassen (”Bergmannsklavier”) som var så vanskelig å spille på at bare de beste og mest tålmodige greide det. Dermed ble det en måte å heve seg litt over de andre.

”In langen Übestunden nach Feierabend erreichte eine große Zahl von Bandonionspielern beachtliche virtuose Leistungen - immer noch nach der alten Griffschrift, auf einem extrem schwer zu beherrschenden Instrument. So entsteht der Stolz auf das eigene Instrument, vermischt mit leicht abfälligen Blick auf diejenigen, die sich „das Leben leicht machen“ und Akkordeon, das einfach zu spielende Instrument mit flachem Ton und vorgegebenen Akkorden, spielen.“

 

(Gjennom mange og lange timer med øving etter arbeidstid opparbeidet mange bandoneonspillere en betydelig virtuos teknikk, basert på den gamle tall-notasjonsmetoden, på et teknisk sett ekstremt vanskelig instrument. Dermed oppsto en stolthet på vegne av instrumentet, blandet med et lett nedlatende blikk på dem som ”gjorde livet lett” og spilte på vanlig trekkspill med flat tone og liten vanskelighetsgrad. )

Beitrag zu einer Soziologie der Handharmonikainstrumente
Aaron Eckstaedt (1991)
http://www.aaroneckstaedt.de/soziologie.pdf

Bandoneonspieler
Nach einem Holzschnitt von A. Hoffmann, Stollberg, mit Genehmigung der Druckerei Gärtner, Schwarzenberg, wurde uns von der Firma Alfred Arnold, Bandonion- und Konzertina-Fabrik, Cartlsfeld im Erzgebirge, freundlichst zur Verfügung gestellt.  (Fra  Die Volksmvsik, no. 10, 1928)

  

 

Argentina

“The bandoneon is a hellish instrument. It was made and developed in Germany, at a time when things were meant to last, a time when plastic didn’t exist. The materials were noble: wood, metal, leather, mother-of-pearl – they were all used in its construction.

For a bandoneonist, the instrument becomes one’s alter-ego – it is partly oneself, partly one’s wife. There’s even a homosexual element to it. One feels possessed and possessor, one caresses it, is aware of it’s temperature . . .”
Rodolfo Mederos, bandoneonista

 

I Argentina (og Uruguay) kom bandoneonet med de tyske immigrantene, og ble ganske raskt hovedinstrumentet i den nye tango-dansen som hadde utviklet seg blant  "il portenos” – menneskene som oppholdt seg i havneområdet i Buenos Aires. Å være profesjonell bandoneonist var et yrke med relativt høy status, som innebar å jobbe hver natt hele natten.

 

Oversettelse:
(Bandoneon er et helvetes instrument. Det ble laget og utviklet i Tyskland, på en tid da ting ble laget for å vare, før plastens tid. Materialene var edle: tre, metall, lær, perlemor – alle disse ble benyttet.

For en bandoneonist blir instrumentet ens alter ego, delvis en selv, delvis ektefelle. Det er til og med et homoseksuelt element i forholdet. Man føler seg besatt av instrumentet og samtidig dominerende over det, man kjærtegner det, føler dets temperatur . . . )
Rodolfo Mederos, bandoneonista

 

”Det er som forskjellen mellom en sitron og en appelsin. Bandoneonet er en appelsin, trekspillet en  sitron. Trekkspillet har en syrlig lyd, en skarp lyd. Det er et meget lykkelig instrument. Bandoneonet har en fløyelsaktig lyd, en religiøs lyd. Det ble laget for å spille trist musikk."

"It's the difference between a lemon and an orange. The bandoneon is an orange, the accordion is a lemon. The accordion has an acid sound, a sharp sound. It's a very happy instrument. The bandoneon has a velvet sound, a religious sound. It was made to play sad music."

Astor Piazzolla (1921 - 1992) world famous Argentinean bandoneonist and composer.

 

Bandoneonets historie

Ved begynnelsen av det 19. århundre begynte en produksjon av nye typer musikkinstrumenter i Europa, med røtter i det kinesiske blåse-orgelet shengin. Det dreier seg om munnorgel (Mundaeoline), utviklet i Tyskland rundt 1825, akkordion, patentert i Wien i 1829, og concertina, oppfunnet av engelskmannen Charles Wheatstone (som også fant opp en telegraf og en mikrofon) ca. 1830, først som et kuriosum, men fra 1836 markedsført som et seriøst musikkinstrument.

 

The history of the bandoneon

At the beginning of the nineteenth century a new group of musical instruments arose in Europe, whose origins may be traced to the arrival of examples of the Chinese free-reed mouth organ or shengin in the late eighteenth century . The main varieties of these new instruments were the mouth organ, developed in Germany around 1825; the accordion, patented in Vienna in 1829, and the concertina, invented by Charles Wheatstone (who also invented a telegraph and a microphone) around 1830, initially as a scientific curiosity, but marketed from 1836 as a serious musical instrument.

Kinesisk sheng

I 1821 satte en 16 år gammel tysk urmaker, Christian Ludwig Buschmann sammen 15 stemmefløyter til det første munnspillet, slik vi kjenner det i dag. Buschmann beskrev sin oppfinnelse som “et vikelig unikt instrument som bare var 10 cm i diameter og med tilsvarende høyde, med 21 toner og mulighet for crescendo, og med opp til seks toners harmonier som kan spilles så lenge spilleren har pust igjen”. Han kalte oppfinnelsen “mundaeoline,” som er tysk for ”munn-harpe”.

In 1821, a 16-year-old German clockmaker named Christian Ludwig Buschmann put 15 pitchpipes together and invented what we know today as the harmonica. Buschmann recognized his invention as “a truly unique musical instrument…only four inches in diameter and equally high, with 21 notes and crescendo playing possibilities…with harmonies of six tones, which can be held as long as the player has breath.” He named it the “mundaeoline,”which is German for mouth harp.

 

Wheatstone concertina

 

 

 

Stemmer fra en sheng og et diatonisk munnspill.
Reeds from a sheng and a diatonic mouth harmonica.


Cyrill Demian (1772 – 1847) i Wien tok I 1829 ut patent på et “akkordion” som besto av en serie aeoliner montert i en kasse av tre med påmontert belg som var slik at en ved å trykke på en knapp med venstre hånd og bevege belgen med høyre lød en akkord ved ekpansjon og en annen ved kompresjon. På denne måten kunne man akkompagnere en rekke enkle meoldier med de riktige akkorder.

Cyrill Demian (1772-1847) of Vienna patented in 1829 an “accordion” that consisted of a series of æolinas arranged inside a wooden box provided with a bellows and keys. On pressing a key with the left hand one chord would sound on compressing the bellows with the right hand, and another chord on expanding them, thus allowing the playing of tunes only with the respective chordal harmony for every melody note.

 

Demian’s akkordion, outside and inside

From: http://www.concertina.com/chambers/michaelstein/


I 1834 konstruerte en tysk klarinettist og instrumentmaker, Carl Friedrich Uhlig  (1789 - 1874), i Chemnitz, den første tyske konsertinaen.  Uhlig var blitt kjent med Cyrill Demians akkordion, som ble oppfunnet i Wien i 1829, men var ikke fornøyd med dette og konstruerte sitt eget. Han likte ikke at én knapp gav en hel akkord, han ville heller kunne velge akkorden selv ved hjelp av flere knapper.   

Uhlig's konsertina var firkantet med fem knapper på hver side, og med forskjellige toner på hver knapp på innpust og utpust, til sammen 20 forskjellige toner. I 1840 hadde Uhlig økt toneantallet til 56 (26 knapper), og etter hvert kom det konsertinaer med 60, 64, og 76 toner. Dette formatet holdt seg uendret fram til 1900.

In 1834 a German solo clarinet player and instrument maker, Carl Friedrich Uhlig  (1789 - 1874) from the town of Chemnitz, Germany constructed the first German concertina.  Uhlig had become familiar with the first accordion invented (1829) by Cyrill Demian, on a trip to Vienna Austria, and not liking the design, produced an instrument of his own.  

Uhlig's concertina was square in shape and had 5 buttons on each side.  Each button produced two different tones depending on the direction of the bellows, for a total of 20 tones.  By 1840, Uhlig had increased the number of tones on his concertina to 56 tones (26 buttons), and eventually produced concertinas with 60, 64, and 76 tones.  This configuration stayed almost unchanged until 1900.

Carl Friedrich Uhlig  (1789 - 1874)
and his first concertina

 

Begynnelsen i Carlsfeld
Økende arbeidsledighet innen tradisjonell bergverksdrift i Erzgebirge rundt 1830 fikk bergverksarbeiderne til å begynne med hjemmeproduksjon av musikkinstrumenter av tre (strykeinstrumenter) og metall (munnspill), som det var økende etterspørsel etter. Noe av munnspill-produksjonen utviklet seg videre til små trekkspill (enradere), ofte kalt melodeon.  

Carl Friedrich Zimmermann (1817 – 1898) i Carlsfeldt bygget i 1834 sin første konsertina, og begynte å produsere instrumenter på loftet i foreldrenes hus. Han eksperimenterte også med andre  belginstrumenter, og dette fikk musikklærer og musikkhandler Heinrich Band (1821 – 1860) fra Krefeldt kjennskap til da han reiste rundt i distriktet for å kjøpte opp instrumenter for videresalg gjennom „Band-Union“, sitt familiebaserte salgsnettverk i større tyske og europeiske byer.

 

The beginning in Carlsfeld
Increasing unemployment in the traditional mining industry in Erzgebirge around 1830 made the workers tart with cottage industry of musical instruments mnade from wood (violins etc.) and metal (mouth harmonicas) of which there was increrasing demand. Part of the moth harmonica production was extended to small melodeons, one row button accordions.

Carl Friedrich Zimmermann (1817 – 1898) in Carlsfeldt made his first concertina in 1834 and started production in the attic of his home. He also experimented with other bellows instruments. Music teacher and musical instrument dealer Heinrich Band (1821 – 1860) from Krefeldt traveled in Saxony to purchase instruments for sale in other German and European cities through his family based company the „Band-Union“.

From: http://www.bandonion.de/1164.html

 


"Til akkordionvenner
Gjennom en ny oppfinnelse har vi nå gjort våre akkordioner ende bedre, og vi har nå runde og åttekantete instrumenter med fra 88 til 104 toner som vi og våre bekjente anbefaler som erstatning for 20 til 88 toners instrumenter

Heinr. Band & Comp.
Instrumenthandel, Königstr."

 

"To friends of the accordion
We have through a new invention made our accordions even more perfect, and have now round and octagonal types of 88 to 104 tones, which we, as well as our aquaintances, recommend for replacement of instruments of 20 to 88 tones.

Heinr. Band & Comp.
Instrument store, Königstr."

 

Crefelder Zeitung  Nr 215, 10.12.1850
Bandoneon-navnet er ennå ikke oppfunnet
The word ”Bandoneon” is not yet invented

(From Karl Oriwohl: Das Bandonion. Ein Beitrag zur Geschichte der Musikinstrumente mit durchschlagenden Zungen. Berlin 2004, p. 280)

Joh. Schmitz,
Musikkinstrumenthandel
Hochstrasse 73 i Crefeld
i nærheten av Rådhuset
anbefaler sitt lager av alle typer
akkordioner, konsertinaer
(som noen også kaller Bandonioner) ….

………
Close to the City hall
Recommends his stock of all kinds of
Accordions and Concertinas
(by some also called Bandonions)  …

 

Krefelder Addressbuch 1856

Første gang ordet Bandonion blir brukt?

The first appearance of the word Bandonion?

Heinrich Band’s første bandoneonskole fra 1850, der instrumentet fremdeles kalles ”Accordion” på tysk og ”Accordium” på fransk . . .

Heinrich Bands first bandoneon manual from 1850. The word is still ”Accordion” (German) or ”Accordium” (French) . . .

 

…men dette er sirlig rettet (med håndskrift på fransk), det står:
”Akkordionet som ble perfeksjonert av H. Band heter nå Bandonium (i Tyskland Bandonion)”
... but this is nicely overwritten by hand in French with:
”The accordion that was perfectuated by H. Band is now called Bandonium (in German Bandonion)”


Bandoneonets raskt økende popularitet var basert på dyktig markedsføring. I tillegg til distribusjon av et instrument med et godt synlig skilt med BANDONION i store bokstaver over luftspjellet på instrumentets forside, (se instrument 7, bilde A under UTSTILLING) bygget Heinrich Band opp en organisasjon, en ”Band-Union”, av slekt og venner som solgte instrumenter, ga spilletimer og distribuerte noter for bandoneon. I 1859 åpnet broren Johann butikk i Köln. Det var også butikker i Mainz, Krefeld, Glasgow og New York. Mellom 1868 og 1881 var det et eget avsnitt med bandoneonmusikk i Hofmeister's Manual of sheet music, samt egne avsnitt for harmonika, akkordion og konsertina. De aller fleste konsertinafabrikkene lå i Sachsen, og de opplevde økende etterspørsel. De forsøkte å etterligne Bands strategi med CONZERTINA på spjellskiltet. Mot slutten av århundret forsvant  betegnelsen harmonika så å si fullstendig. I 1847 startet Carl Friedrich Zimmermann Carlsfelds første harmonikafabrikk. Sammen med broren Wilhelm sysselsatte han etter hvert 70 arbeidere.
I 1864 solgte brødrene Zimmermann fabrikken til sin verksmester Ernst Louis Arnold (1838-1910) og utvandret til Amerika.

The fast propagation of the bandoneon was based on a clever marketing. Besides the distribution of the instruments labelled BANDONION in big letters forming the good visible valve plaque on front of the instrument, (see instrument 7, picture A under UTSTILLING) Heinrich Band formed a merchant chain with members of his family giving lessons and distributing a huge number of scores and sheet music for his instrument and chamber music. So in 1859 his brother Johann established a shop in Cologne. Other existed in Mainz, Krefeld, Glasgow and New York. In the time from 1868 to 1881 there existed a special section for bandoneon music in Hofmeister's Manual of sheet music with separate divisions for harmonica, accordion and konzertina. Because all the instruments were manufactured in Saxony, the factories there expanded simultaneously. They tried to copy Band's strategy and designed valve plaques saying CONCERTINA for the instruments they sold directly and until the end of the century the old term harmonika disappeared. In 1847 Carl Friedrich Zimmermann established Carlsfeld‘s first harmonica factory. With his brother Wilhelm he became the employer of 70 workers.
In 1864 the Zimmermann brother emigrated to the US and sold the factory to their works manager Ernst Louis Arnold (1838-1910).



Carl Friedrich Zimmermann‘s house in Carlsfeld

 

ERNST LUIS ARNOLD - ELA
Bygningen i Carlsfeldt, som Ernst Luis Arnold kjøpte av brødrene Zimmermann i 1864, ble etter hvert for liten. I 1888 utvidet han virksomheten ved å overta det gamle skolehuset i byen. Han ansatte flere arbeidere, og anskaffet petroleumsdrevne produksjonsmaskiner.
Hovedproduktene, bandoneoner og konsertinaer, ble utviklet videre, med flere toner og fine utskjæringer og dekorasjoner. Sønnene Hermann (1859-1946), Paul (1866-1952) og Alfred (1878-1933) var med i produksjonen. Da Ernst Luis døde i 1910 overtok Hermann Arnold bedriften.

The building in Carlsfeld that Ernst Luis Arnold bought from the Zimmermann brothers in 1864 became too small, and in  1888 he expanded with the town‘s old schoolhouse, and emplyed more workers. He also purchased new combustion engine driven production machinery. The main products, bandoneons and concertinas, were further developed with more tones and exquisite decorations. Ernst Luis‘ three sons Hermann (1859-1946), Paul (1866-1952) and Alfred (1878-1933) , were also active in the production, and when he died in 1910 Hermann became the director.
(http://www.bandonion.de/1164.html)


ELA‘s bandoneon and concertina factory in Carlsfeld

Alfred Arnold - AA
I 1911 grunnla brødrene Alfred og Paul sin egen bandoneonfabrikk under firmanavnet Alfred Arnold. De startet i  det samme huset hvor Zimmermann bygget sin første konsertina. Samme år fikk Carlsfeldt elektrisitet, og Alfred investerte straks i strømdrevne verkstedmaskiner og etter hvert en ny fabrikkbygning. Da Alfred Arnold døde i 1933 produserte 100 arbeidere over 600 instrumenter i måneden. På det tidspunktet ble 85% av bandoneonene eksportert til Argentina og Uruguay.

In 1911 Alfred and Paul Arnold established their own bandoneon factory under the name Alfred Arnold. They started in the house where Zimmermann built his first concertina. The same year electricity came to Carlsfeldt, and they soon invested in electrically driven production machines, and after some time also a new production building. When Alfred Arnold died in 1933 100 workers produced more than 600 instruments per month. At that time 85% of the production was exported to Argentina and Uruguay.  

Alfred Arnold (1878-1933) playing bandoneon the German way

 

Alfred Arnolds’ ”Bandonion, Conzertina und Akkordionfabrik” in Carlsfeld, ca. 1930 

 

 

I løpet av 1910-20 årene ble den ytre utformingen av bandoneon og konsertina omtrent den samme, med nysølvkanter, utskjæringer i lokket og avkuttete hjørner dekorerte med lyrer. De fineste instrumentene hadde intarsia blomsterfigurer i perlemor og sølv.

Forsøk på å standardisere og slå sammen de to instrumenttypene lyktes ikke, og i 1924 bestemte en kommisjon at man i Tyskland skulle ha ett konsertinasystem, Einheitskonzertina (128 toner)  og ett bandoneonsystem,  Einheitsbandoneon (144 toner). Dette bandoneonsystemet er forskjellig fra det 142-toners ”argentinske”, særlig i venstre hånd.

En viktig forskjell mellom det argentinske og det tyske bandoneonet er at tyskerne ønsket såkalt ”tremolostemming”, dvs. at to registre var stemt nesten, men ikke helt likt (en forskjell på ca. 1/10 halvtone). Dette gir en særegen lyd, ”svevetone” (”schwebeton”), fordi de to lydbølgene som ikke er helt like generer en interferensbølge i tillegg. Dette er en teknikk som har vært vanlig for trekkspill, og skyldes både at slike toner bærer lengre og er lettere å høre, og at lyden blir litt mer ”lystig”. Den franske ”musette”-lyden er basert på dette fenomenet.
Argentinerne benytter alltid ren oktavstemming uten svevetoner, noe som gjør tonekvaliteten mer melankolsk.

 

During the 1910-20’ies the outer design of concertinas and bandoneons became about the same, with linings of german silver, lid fretwork, and cut corners with lyra decorations. The nicest instruments had mother-of-pearl and silver inlays with flower patterns.

Attempts to standardise and unite the two instrument types were not successful, and in 1924 a commission decided that there should be one ”Einheitskonzertina (128 tones) and one ”Einheitsbandoneon” 142 tones). The Einheitsbandoneon is different from the ”Argentine” system, particularly in the left hand.

An important difference between the German and the Argentinean bandoneon is that the Germans wanted the so called ”tremolo”-tuning, which implies that two registers are tuned not exactly equal, with a difference of about 1/10 of a half tone. This gives a typical and special sound because the two sound waves, because their periods are not exactly the same, create an interference wave. This technique has been used widely in ordinary accordions, and it carries the music longer and gives a brighter and more happy sound. One typical example is the French Musette sound. The Argentineans always use pure octave tuning without tremolo, which makes the tone quality more sombre.


ELA trumpet bandoneon, triple voice, 1915. From the collection of Harry Geuns http://www.bandoneon-maker.com/harrygeuns.htm


Det er gjort mange forsøk på å konstruere unisonore bandoneonoer, dvs. instrumenter med samme tone på innpust og utpust. Charles Péguri i Paris skiftet ut stemmene i det ”Argentinske” 142-toners bandoneonet med unisonore stemmer, og kalte instrumentet, noe upresist, for kromatisk bandoneon. Denne bandoneonvarianten brukes i dag stort sett bare i Frankrike. I Tyskland utviklet Julius Zademack en annen unisonor bandoneonvariant, som senere ble videreutviklet av Fritz Micklitz og Ernst Kusserow (se instrument nr. 28 og 29).

Bandoneonets popularitet gjorde også at man produserte andre trekkspilltyper, særlig to-radere og tre-radere (harmonika), som så ut som et bandoneon, men som altså ikke var det. Høyre side hadde knapper som på en konsertina, mens venstre side hadde akkordknapper. Disse instrumentene ble kalt bandonika.(se instrument nr. 30 og 31).

Many attempts were made for unisonoric instruments. Charles Péguri from Paris replaced the reed plates of the 142 voice Rheinische bandoneon (an Argentine extension of the 130 voice version) with unisonoric ones, imprecisely called chromatic bandoneon. This type of bandoneon is mainly used in France. In Germany Julius Zademack developed another type of unisonor bandoneon, later improved by Fritz Mickelitz und Ernst Kusserow (see instrument # 28 and 29).

Due to the popularity of the bandoneon, some producers made other kinds of accordioans, or harmonikas, that looked like bandoneons. The instruments had two or three rows of melodic bisonoric buttons on the right side, but harmony buttons on the left. They were called bandonika (see instrument # 30 and 31).


Etter 2. verdensakrig havnet Carlsfeldt i Øst-Tyskland, og firmaet Alfred Arnold ble avviklet i 1948. I 1949 ble “das Alfred-Arnold-Werk“ og i 1958 “ELA“ overtatt av staten, og inngikk i “VEB Klingenthaler Harmonikawerke“ sammen med andre trekkspillfabrikker i området. Bandoneonmarkedet avtok, dels fordi kvaliteten på produktene ble vesentlig dårligere, og dels fordi markedet i økende grad ville ha vanlige trekkspill, som det er mye lettere å spille på. I 1964 ble “der Bandonionbau“ i Carlsfeld endelig avviklet.

Uwe Hartenhauer, Klingenthal
http://www.bandoneon-hartenhauer.de/

 


Bandoneon & Concertinafabrik, Klingenthal
http://www.bandonion-carlsfeld.de/

Klaus Gutjahr, Berlin
http://www.inart.de/gutjahr/

 


 

Peter Spende, Berlin
http://www.bandoneon-berlin.de/

 

Brukte bandoneoner kan kjøpes fra Buenos Aires / used bandoneons can be purchased from Buenos Aires

http://www.casasuant.com.ar/Bandoneon_DobleA.htm

http://www.todobandoneon.com.ar/english_version/doblea_index_english.htm

http://www.musica-argentina.com/

eller fra Carsten Heveling i Tyskland / or from Carsten Heveling in Germany: http://home.arcor.de/bando-bando/index_bandoneon.html

eller på internett auksjoner (eBay) /or at internet auctions (eBay)

 

Etter at produksjonen av nye bandoneoner lå nede i mange år har den nå begynt å ta seg noe opp igjen, som en følge av den nye tangobølgen.
I dag lages det nye bandoneoner etter mønster av AA-instrumentene hos to familiebedrifter i Klingenthal, Uwe Hartenhauer og Bandoneon & Concertinafabrik. Pigini i Castelfidardo, Italia, lager også nye bandoneoner. Dessuten lages det instrumenter på bestilling av Harry Geuns i Belgia og Klaus Gutjahr i Berlin.

Prisen på et nytt instrument kan være fra  2500 euro (20 000 kroner ) og oppover.

After World War II Carlfeld ended up in East Germany, and the company Alfred Arnold was discontinued in 1948. I 1949 “das Alfred-Arnold-Werk“, and in 1958 “ELA“ were taken over by the state and merged with other local accordion pruduction sites into “VEB Klingenthaler Harmonikawerke“. The bandoneon market declined, partly because the quality of the production was poor, and partly because the demand for ordinary easy-to-play accordions increased. In 1964 “der Bandonionbau“ in Carlsfeld was finally closed down completely.

For several years new bandoneons have not been made. However, due to the new tango wave new producers have emerged.
New bandoneons are made at two different family enterprises in Klingenthal, Uwe Hartenhauer and  Bandoneon & Concertinafabrik. Pigini in Castelfidardo, Italy, also make new instruments, as well as Harry Geuns in Belgium and Klaus Gutjahr in Berlin.

A new bandoneon costs from 2500 euros and upwards