INTRODUKSJON
OAbandoneon handler om fritungeinstrumeter gjennom de siste 150 år. Den er redigert av Olaf G Aasland i Oslo, Norge, og er opprinnelig basert på
websiden som opprinnelig ble publisert i 2006 da bandonionist Per Arne Glorvigen var festspillmusiker ved festspillene i Bergen. I den forbindelsen hadde Aasland en utstilling av bandonioner og andre fritungeinstrumenter i regi av Bergen museum. OAbandoneon.com vil ta denne websiden videre, med flere instrumenter, bilder og tekster, og være en del av et pågåene bokprosjekt med arbeidstittel «Fra vokalorgel til bandonion.
INTRODUCTION
OAbandoneon.com is a source of information about free reed instruments over the last 150 years. It is curated by Olaf Aasland in Oslo, Norway, in collaboration with Steve Morrall in Southampton. It is based on a website published by the University of Bergen that was created in connection with bandonionista Per Arne Glorvigen’s role as the Festival Musician at the Bergen International Music Festival in 2006, where Aasland exhibited part of his
collection. Since then the collection has grown considerably, and Olaf is now busy on a book project about bandonions with the working title 'From vowel-organ to bandonion'. More instruments and other relevant items will be added regularly.
"Høsten 2008 begynte jeg i lære i bandonionrestaurering og –stemming hos Rocco Boness i Oldenburg, Tyskland, en av de største kapasiteter på området. Da han fikk se dette instrumentet, Bandonion nr.19, som jeg da hadde gitt en foreløpig (og nokså amatørmessig) restaurering, ble han meget begeistret – dette var et instrument med et meget stor potensial, bl.a. fordi tonebrettet var av gran og ikke av bøk. Vi bestemte derfor at dette skulle være mitt ”prosjektinstrument” i opplæringen, og all restaurering ble gjort om igjen, fra grunnen. Resultatet ble et meget godt instrument, med en kraftig, nesten trumpetlignende tone."
Olaf Aasland
"For eight weeks in 2008 I was an apprentice in the workshop of Rocco Boness Heins in Oldenburg, Germany, one of the few masters in this trade. When he saw the bandonion I had given a preliminary, and quite primitive, restoration (see instrument number 19) he was excited due to the instrument’s potential, among other things because of it's spruce soundboard. Bandonion soundboards are usually made from beech. We decided to make it my project instrument and redo the restoration from the very beginning. The result was very good."
Olaf Aasland
(pictured above:
Olaf tuning a bandoneon in his workshop)
Tyskland - Germany
Et instrument for arbeiderklassen (Bergmannsklavier”) som var så vanskelig å spille på at bare de beste og mest tålmodige greide det. Dermed ble det en måte å heve seg litt over de andre.
"Gjennom mange og lange timer med øving etter arbeidstid opparbeidet mange bandoneonspillere en betydelig virtuos teknikk, basert på den gamle tall-notasjonsmetoden, på et teknisk sett ekstremt vanskelig instrument. Dermed oppsto en stolthet på vegne av instrumentet, blandet med et lett nedlatende blikk på dem som ”gjorde livet lett” og spilte på vanlig trekkspill med flat tone og liten vanskelighetsgrad."

Beitrag zu einer Soziologie der Handharmonika-instrumente
Aaron Eckstaedt (1991)
Bildet nedenfor:
Bandoneonspieler
Nach einem Holzschnitt von A. Hoffmann, Stollberg, mit Genehmigung der Druckerei Gärtner, Schwarzenberg, wurde uns von der Firma Alfred Arnold, Bandonion- und Konzertina-Fabrik, Cartlsfeld im Erzgebirge, freundlichst zur Verfügung gestellt. (Fra Die Volksmvsik, no. 10, 1928)
Pictured above: Bandonion player
After a woodcut by A. Hoffmann, Stollberg, with permission from the printing company Gärtner, Schwarzenberg, we were kindly provided by the company Alfred Arnold, Bandonion- und Konzertina-Fabrik, Cartlsfeld im Erzgebirge. (Fra Die Volksmvsik, no. 10, 1928)
Tyskland - Germany
An instrument for the working class ("Bergmannsklavier") that was so difficult to play that only the best and most patient managed it. Thus, it became a way to rise a little above the others.
"Through many long hours of rehearsal after work, many bandonion players developed a significant virtuoso technique, based on the old number notation method, on a technically extremely difficult instrument. Thus arose a pride on behalf of the instrument, mixed with a slightly condescending look at those who "made life easy" and played the regular, easy to play accordion with a flat tone."
Contribution to a sociology of hand harmonica instruments
Aaron Eckstaedt (1991)
.
Tyskland - Germany
Et instrument for arbeiderklassen (Bergmannsklavier”) som var så vanskelig å spille på at bare de beste og mest tålmodige greide det. Dermed ble det en måte å heve seg litt over de andre.
”In langen Übestunden nach Feierabend erreichte eine große Zahl von Bandonionspielern beachtliche virtuose Leistungen - immer noch nach der alten Griffschrift, auf einem extrem schwer zu beherrschenden Instrument. So entsteht der Stolz auf das eigene Instrument, vermischt mit leicht abfälligen Blick auf diejenigen, die sich „das Leben leicht machen“ und Akkordeon, das einfach zu spielende Instrument mit flachem Ton und vorgegebenen Akkorden, spielen.“
Beitrag zu einer Soziologie der Handharmonika-instrumente
Aaron Eckstaedt (1991)
Argentinske bandononister som snakker om
bandoneon...
"Bandoneon er et helvetes instrument. Det ble laget og utviklet i Tyskland, på en tid da ting ble laget for å vare, før plastens tid. Materialene var edle: tre, metall, lær, perlemor – alle disse ble benyttet.
For en bandoneonist blir instrumentet ens alter ego, delvis en selv, delvis ektefelle. Det er til og med et homoseksuelt element i forholdet. Man føler seg besatt av instrumentet og samtidig dominerende over det, man kjærtegner det, føler dets temperatur".
Rodolfo Mederos, bandoneonista
”Det er som forskjellen mellom en sitron og en appelsin. Bandoneonet er en appelsin, trekspillet en sitron. Trekkspillet har en syrlig lyd, en skarp lyd. Det er et meget lykkelig instrument. Bandoneonet har en fløyelsaktig lyd, en religiøs lyd. Det ble laget for å spille trist musikk."
Astor Piazzolla (1921 - 1992) world famous Argentinean bandoneonist and composer.
I Argentina (og Uruguay) kom bandoneonet med de tyske immigrantene, og ble ganske raskt hovedinstrumentet i den nye tango-dansen som hadde utviklet seg blant il portenos” – menneskene som oppholdt seg i havneområdet. I Buenos Aires Å være profesjonell bandoneonist var et yrke med relativt høy status, som innebar å jobbe hver natt hele natten.
Astor Piazzolla
(1921 - 1992)
Migrant men sit at crowded tables at the Hotel de Inmigrantes in Buenos Aires, which functioned as Argentina’s Ellis Island.
Photograph: Library of Congress.
Argentinean bandoneonistas talking about the bandoneon...
“The bandoneon is a hellish instrument. It was made and developed in Germany, at a time when things were meant to last, a time when plastic did not exist. The materials were noble: wood, metal, leather, mother-of-pearl - they were all used in its construction.
For a bandoneonist, the instrument becomes one's alter-ego - it is partly oneself, partly one's wife. There's even a homosexual element to it. One feels possessed and possessor, one caresses it, is aware of it's temperature. . . ”
Rodolfo Mederos, bandoneonista
"It's like the difference between a lemon and an orange. The bandoneon is an orange, the accordion a lemon. The accordion has a sour sound, a sharp sound. It is a very happy instrument. The bandoneon has a velvety sound, a religious sound. It was made to play sad music. "
In Argentina (and Uruguay), the bandoneon came with the German immigrants, and quickly became the main instrument in the new tango dance that had developed among il portenos ”- the people who stayed in the port area. In Buenos Aires Being a professional bandoneonist was a profession of relatively high status, which meant working every night all night.
Bandoneonets historie
Ved begynnelsen av det 19. århundre begynte en produksjon av nye typer musikkinstrumenter i Europa, med røtter i det kinesiske blåse-orgelet shengin. Lyden ble laget av vibrerende metalltunger som var festet i den ene enden. Det dreier seg om munnorgel (Mundaeoline), utviklet i Tyskland rundt 1825, akkordion, patentert i Wien i 1829, og concertina, oppfunnet av engelskmannen Charles Wheatstone ca. 1830, først som et kuriosum, men fra 1836 markedsført som et seriøst musikkinstrument.
I 1821 satte en 16 år gammel tysk urmaker, Christian Ludwig Buschmann sammen 15 stemmefløyter til det første munnspillet, slik vi kjenner det i dag. Buschmann beskrev sin oppfinnelse som “et vikelig unikt instrument som bare var 10 cm i diameter og med tilsvarende høyde, med 21 toner og mulighet for crescendo, og med opp til seks toners harmonier som kan spilles så lenge spilleren har pust igjen”. Han kalte oppfinnelsen “mundaeoline,” som er tysk for ”munn-harpe”.
Chinese free-reed Sheng
Wheatstone concertina circa 1830
The history of the bandonion
At the beginning of the nineteenth century a new group of musical instruments appeared in Europe, whose origins may be traced to the Chinese free-reed sheng. The main varieties of these new instruments were the mouth organ, developed in Germany around 1825; the accordion, patented in Vienna in 1829, and the concertina, invented by Charles Wheatstone of London around 1830.
In 1821, a 16-year-old German clockmaker named Christian Ludwig Buschmann put 15 pitchpipes together and invented what we know today as the harmonica. Buschmann described his invention as “a truly unique musical instrument…only four inches in diameter and equally high, with 21 notes and crescendo playing possibilities…with harmonies of six tones, which can be held as long as the player has breath.” He named it the “mundaeoline,”which is German for mouth harp.
«Single æolina stamped "C. Wheatstone", London, circa 1828. German silver reedplate and (ten) reeds.» From http://www.concertina.com/chambers/michaelstein/index.htm
Æolina players. (from Pat Missin’s home page)
Cyrill Demian (1772 – 1847) i Wien tok I 1829 ut patent på et “akkordion” som besto av en serie aeoliner montert i en kasse av tre med påmontert belg som var slik at det ved å trykke på en knapp med venstre hånd og bevege belgen med høyre lød en akkord ved belg ut og en annen ved belg inn. På denne måten kunne man akkompagnere en rekke enkle melodier med passende akkorder.
From: http://www.concertina.com/chambers/michaelstein/
Demian's akkordian, outside and inside
Cyrill Demian (1772-1847) of Vienna patented in 1829 an “accordion” that consisted of a series of æolinas arranged inside a wooden box provided with bellows and keys. On pressing a key with the left hand one chord would sound on closing the bellows with the right hand, and another with opening, thus playing suitable chords for many different melodies.
From: http://www.concertina.com/chambers/michaelstein/
Carl Friedrich Uhlig
I 1834 konstruerte en tysk klarinettist og instrumentmaker, Carl Friedrich Uhlig (1789 - 1874), i Chemnitz, den første tyske konsertinaen. Uhlig var blitt kjent med Cyrill Demians akkordion, som ble oppfunnet i Wien i 1829, men var ikke fornøyd med dette og konstruerte sitt eget. Han likte ikke at én knapp gav en hel akkord, han ville heller kunne velge akkorden selv ved hjelp av flere knapper.

Uhlig's konsertina var firkantet med fem knapper på hver side, og med forskjellige toner på hver knapp på innpust og utpust, til sammen 20 forskjellige toner. I 1840 hadde Uhlig økt toneantallet til 56 (26 knapper), og etter hvert kom det konsertinaer med 60, 64, og 76 toner. Dette formatet holdt seg uendret fram til 1900.
Carl Friedrich Uhlig (1789 - 1874)
and his first concertina
Carl Friedrich Uhlig
In 1834 a German clarinet player and instrument maker, Carl Friedrich Uhlig (1789 - 1874) in the city of Chemnitz, Germany, constructed the first German concertina. Uhlig had become familiar with the first accordion invented (1829) by Cyrill Demian, on a trip to Vienna Austria, and made his own version with only single note buttons.
Uhlig's concertina was square in shape and had 5 buttons on each side. Each button produced two different tones depending on the direction of the bellows, for a total of 20 tones. By 1840, Uhlig had increased the number of tones on his concertina to 56 tones (26 buttons), and eventually produced concertinas with 60, 64, and 76 tones. This configuration stayed almost unchanged until 1900.
Begynnelsen i Carlsfeld
Økende arbeidsledighet innen tradisjonell bergverksdrift i Erzgebirge rundt 1830 fikk bergverksarbeiderne til å begynne med hjemmeproduksjon av musikkinstrumenter av tre (strykeinstrumenter) og metall (munnspill), som det var økende etterspørsel etter. Noe av munnspill-produksjonen utviklet seg videre til små trekkspill (enradere), ofte kalt melodeon.
Carl Friedrich Zimmermann i Carlsfeld bygget i 1834 sin første konsertina, og begynte å produsere instrumenter på loftet i foreldrenes hus. Han eksperimenterte også med andre belginstrumenter, og dette fikk musikklærer og musikkhandler Heinrich Band fra Krefeld kjennskap til da han reiste rundt i distriktet for å kjøpte opp instrumenter til sin musikkinstrumenthandel i Krefeld.
Carl Friedrich Zimmermann's house in Carlsfeld
Beginnings in Carlsfeld
Increasing unemployment in the traditional mining industry in Erzgebirge around 1830 made the workers start with cottage industry of musical instruments made from wood (violins etc.) and metal (mouth harmonicas) of which there was increasing demand. Part of the mouth harmonica production was extended to small melodeons, one row button accordions.
Carl Friedrich Zimmermann in Carlsfeld made his first concertina in 1834 and started production in the attic of his home. He also experimented with other bellows instruments. Music teacher and musical instrument dealer Heinrich Band from Krefeld travelled in Saxony to purchase instruments for sale in his musical instrument store in Krefeld.
Første gang ordet Bandonion blir brukt
Band var forut for sin tid og benyttet branding: Etter å ha byttet om på noen knapper, og utvidet antall rader fra tre til fire, mente han at det «nye» instrumentet også fortjente et nytt navn, og han valgte å kalle det opp etter seg selv: Bandonion
Første gang «bandonion» dukker opp på trykk ser ut til å være i en annonse i Crefelder Zeitung for 12. august 1855. Men det står bandaninos, og ikke bandonions (flertallsformer). Det er antatt at grunnen til dette var at avisens typograf stavet det nye og ukjente navnet feil.
The first appearance of the word Bandonion
Band was ahead of his time and used branding for marketing. Having changed the position some buttons, and added a fourth row, he meant that the «new» instrument also deserved a new name, and chose to name it after himself: Bandonion.
The first time «bandonion» appears in print seems to be an ad in Crefelder Zeitung for 12. August 1855. But it reads bandaninos and not bandonions (plural forms). This may be due to the typesetter not spelling the new word correctly.
Til akkordionvenner
Gjennom en ny oppfinnelse har vi nå gjort våre akkordioner ende bedre, og vi har nå runde og åttekantete instrumenter med fra 88 til 104 toner som vi og våre bekjente anbefaler som erstatning for 20 til 88 toners instrumenter
Heinr. Band & Comp.
Instrumenthandel, Königstr.
Bandoneon-navnet er ennå ikke oppfunnet
Crefelder Zeitung Nr 215, 10.12.1850
(From Karl Oriwohl: Das Bandonion. Ein Beitrag zur Geschichte der Musikinstrumente mit durchschlagenden Zungen. Berlin 2004, p. 280)
To friends of the accordion
We have through a new invention made our accordions even more perfect, and have now round and octagonal types of 88 to 104 tones, which we, as well as our aquaintances, recommend for replacement of instruments of 20 to 88 tones.
Heinr. Band & Comp.
Instrument store, Königstr.
Note:
The word ”Bandoneon” is not yet invented
Joh. Schmitz,
Musikkinstrumenthandel
Hochstrasse 73 i Crefeld
i nærheten av Rådhuset
anbefaler sitt lager av alle typer
akkordioner, konsertinaer
(som noen også kaller Bandonioner)...
Crefelder Adreßbuch 1856
(From Karl Oriwohl: Das Bandonion. Ein Beitrag zur Geschichte der Musikinstrumente mit durchschlagenden Zungen. Berlin 2004, p. 280)
Translation of the german poster:
....Close to the City hall
Recommends his stock of all kinds of
Accordions and Concertinas
(some also called Bandonions)…
Crefelder Address book 1856
(From Karl Oriwohl: Das Bandonion. Ein Beitrag zur Geschichte der Musikinstrumente mit durchschlagenden Zungen. Berlin 2004, p. 280)
Note the spelling of the word 'Bandoneon'
På denne hjemmesiden brukes betegnelsen bandoneon når det dreier seg om et typisk tango-instrument, som regel et som har blitt spilt i Argentina eller Uruguay. De andre bandoneonene, som har levet sitt liv i Tyskland, heter her bandonion.
On this web site we use the word bandoneon for typical tango instruments, usually those that were played in Argentina or Uruguay. The other bandoneons, having lived their lives in Germany, are named bandonion.
Note the spelling of the word 'bandonion' in the 7th line
Heinrich Band’s første bandoniomanual fra 1850, der instrumentet fremdeles kalles ”Accordion” på tysk og ”Accordium” på fransk.
Heinrich Bands first bandoneon manual from 1850. The word is still ”Accordion” (German) or ”Accordium” (French).
Smart markedsføring
Bandoneonets raskt økende popularitet var basert på dyktig markedsføring. I tillegg til distribusjon av et instrument med et godt synlig skilt med BANDONION i store bokstaver over luftspjeldet på instrumentets forside, var Heinrich Band aktiv utøver, på cello og bandonion. Han ga spilletimer og distribuerte noter for bandoneon. Band døde av tuberkulose i 1860, bare 49 år gammel. Men hans enke, sammen med familievennen Jacob Dupont, fortsatte å drive firmaet inntil Bands sønn, Alfred, overtok i 1888. I 1859 åpnet broren Johann butikk i Köln. Det var også butikker i Mainz, Krefeld, Glasgow og New York. Mellom 1868 og 1881 var det et eget avsnitt med bandoneonmusikk i Hofmeister's Manual of sheet music, samt egne avsnitt for harmonika, akkordion og konsertina. De aller fleste konsertinafabrikkene lå i Sachsen, og de opplevde økende etterspørsel. De forsøkte å etterligne Bands strategi med CONCERTINA på spjeldskiltet. Mot slutten av århundret forsvant betegnelsen harmonika så å si fullstendig. I 1847 startet Carl Friedrich Zimmermann Carlsfelds første harmonikafabrikk. Sammen med broren Wilhelm sysselsatte han etter hvert 70 arbeidere.
I 1864 solgte brødrene Zimmermann fabrikken til sin verksmester Ernst Louis Arnold (1838-1910) og utvandret til Amerika.
Smart marketing
The fast propagation of the bandoneon was based on a clever marketing. Besides the distribution of the instruments labelled BANDONION in big letters forming the good visible valve grating on the front of the instrument, Heinrich Band was an active performer, both on cello and bandonion. He gave lessons and distributed a large number of scores and sheet music for his instrument and chamber music. In 1859 his brother Johann opened a shop in Cologne. Other existed in Mainz, Krefeld, Glasgow and New York. Between 1868 and 1881 there existed a special section for bandoneon music in Hofmeister's Manual of sheet music, as well as separate divisions for harmonica, accordion and konzertina. Because all the instruments were manufactured in Saxony, the factories there expanded simultaneously. They tried to copy Band's strategy and designed valve grating with “CONCERTINA” for the instruments they sold directly and until the end of the century the old term harmonika disappeared. In 1847 Carl Friedrich Zimmermann established Carlsfeld‘s first harmonica factory. With his brother Wilhelm he became the employer of 70 workers.
In 1864 the Zimmermann brother emigrated to the US and sold the factory to their workshop manager Ernst Louis Arnold (1838-1910).
Ernest Luis Arnold - ELA
Bygningen i Carlsfeld, som Ernst Luis Arnold kjøpte av brødrene Zimmermann i 1864, ble etter hvert for liten. I 1888 utvidet han virksomheten ved å overta det gamle skolehuset i byen. Han ansatte flere arbeidere, og anskaffet petroleumsdrevne produksjonsmaskiner.
Hovedproduktene, bandoneoner og konsertinaer, ble utviklet videre, med flere toner og fine utskjæringer og dekorasjoner. Sønnene Hermann, Paul og Alfred var med i produksjonen. Da Ernst Luis døde i 1910 overtok sønnen Hermann bedriften.
ELA‘s bandoneon and concertina factory in Carlsfeld
Ernest Luis Arnold - ELA
The building in Carlsfeld that Ernst Luis Arnold bought from the Zimmermann brothers in 1864 soon became too small, and in 1888 he purchased the town‘s old schoolhouse, and employed more workers. He also purchased new combustion engine driven production machinery. The main products, bandoneons and concertinas, were further developed with more tones and fine decorations. Ernst Luis‘ three sons Hermann, Paul and Alfred, were also active in the production, and when he died in 1910 Hermann became the director.
Alfred Arnold - AA
I 1911 grunnla brødrene Alfred (1878- 1933) og Paul (1866-1952) sin egen bandoneonfabrikk under firmanavnet Alfred Arnold. De startet i det samme huset hvor Zimmermann bygget sin første konsertina. Samme år fikk Carlsfeld elektrisitet, og Alfred investerte straks i strømdrevne verkstedmaskiner og etter hvert en ny fabrikkbygning.
Da Alfred Arnold døde i 1933 produserte 100 arbeidere over 600 instrumenter i måneden. På det tidspunktet ble 85% av bandoneonene eksportert til Argentina og Uruguay.
Alfred Arnold - AA
In 1911 Alfred (1878-1933) and Paul (1866-1952) established their own bandoneon factory under the name Alfred Arnold -AA. They started in the house where Zimmermann built his first concertina. The same year electricity came to Carlsfeld, and they soon invested in electrically driven production machines, and after some time also a new factory building. When Alfred Arnold died in 1933 100 workers produced more than 600 instruments per month. At that time 85% of the production was exported to Argentina and Uruguay.
Utviklinger og forskjeller
I løpet av 1910-20 årene ble den ytre utformingen av bandoneon og konsertina omtrent den samme, med nysølvkanter, utskjæringer i lokket og avkuttete hjørner dekorerte med lyrer. De fineste instrumentene hadde intarsia blomsterfigurer i perlemor og sølv.
Forsøk på å standardisere og slå sammen de to instrumenttypene lyktes ikke, og i 192o-årene bestemte en kommisjon at man i Tyskland skulle ha ett konsertinasystem, Einheitskonzertina (128 toner) og ett bandoneonsystem, Einheitsbandoneon (144 toner). Dette klaviaturet er forskjellig fra det 142-toners ”argentinske”, særlig i venstre hånd.
En viktig forskjell mellom det argentinske og det tyske bandoneonet er at tyskerne ønsket såkalt ”tremolostemming”, dvs. at to registre var stemt nesten, men ikke helt likt (en forskjell på ca. 1/10 halvtone). Dette gir en særegen lyd, ”svevetone” (”schwebeton”), fordi de to lydbølgene som ikke er helt like generer en interferensbølge i tillegg. Dette er en teknikk som har vært vanlig for trekkspill, og skyldes både at slike toner bærer lengre og er lettere å høre, og at lyden blir litt mer ”lystig” - mer som trekkspill. Den franske ”musette”-lyden er basert på dette fenomenet.
Tangomusikerne benytter alltid ren oktavstemming uten svevetoner, som gjør tonekvaliteten mer melankolsk.
Bandonion eller Bandoneon?
På denne hjemmesiden brukes betegnelsen bandoneon når det dreier seg om et typisk tango-instrument, som regel et som har blitt spilt i Argentina eller Uruguay. De andre bandoneonene, som har levet sitt liv i Tyskland, heter her bandonion.
On this web site we use the word bandoneon for typical tango instruments, usually those that were played in Argentina or Uruguay. The other bandoneons, having lived their lives in Germany, are named bandonion.
Derivatives and differences
During the 1910-1920s the outer design of concertinas and bandoneons became about the same, with linings of German silver, lid fretwork, and cut corners with lyre decorations. The nicest instruments had mother-of-pearl and silver inlays with flower patterns.
Attempts to standardise and unite the two instrument types were not successful, and in the 1920s a commission decided that there should be one ”Einheitskonzertina (128 tones) and one ”Einheitsbandoneon” (142 tones). The Einheitsbandoneon is different from the ”Argentine” system, particularly in the left hand.
An important difference between the German and the Argentinean bandoneon is that the Germans wanted the so called ”tremolo”-tuning, which implies that two registers are tuned not exactly equal, with a difference of about 1/10 of a half tone. This gives a typical and special sound because the periods of the two sound waves are not exactly overlapping, which creates an interference wave. This technique has been used widely in ordinary accordions, and it carries the music longer and gives a brighter and happier sound. One typical example is the French Musette sound. The tango musicians always use octave tuning without tremolo, which makes the tone quality more sombre.
Unisonor
Det er gjort mange forsøk på å konstruere unisonore bandoneonoer, dvs. instrumenter med samme tone på innpust og utpust. Charles Péguri i Paris skiftet ut stemmene i det ”Argentinske” 142-toners bandoneonet med unisonore stemmer, og kalte instrumentet, noe upresist, for kromatisk bandoneon. Denne bandoneonvarianten brukes i dag mest i Frankrike. I Tyskland utviklet Julius Zademack en annen unisonor bandoneonvariant, som senere ble videreutviklet av Fritz Micklitz og Ernst Kusserow (se instrument nr. 28 og 29).
Bandoneonets popularitet gjorde også at man produserte andre trekkspilltyper, særlig to-radere og tre-radere (harmonika), som så ut som et bandoneon, men som altså ikke var det. Høyre side hadde knapper som på en konsertina, mens venstre side hadde akkordknapper. Disse instrumentene ble kalt bandonika.(se instrument nr. 30 og 31).
Etter 2. verdensakrig havnet Carlsfeldt i Øst-Tyskland, og firmaet Alfred Arnold ble avviklet i 1948. I 1949 ble “das Alfred-Arnold-Werk“ og i 1958 “ELA“ overtatt av staten, og inngikk i “VEB Klingenthaler Harmonikawerke“ sammen med andre trekkspillfabrikker i området. Bandoneonmarkedet avtok, dels fordi kvaliteten på produktene ble vesentlig dårligere, og dels fordi markedet i økende grad ville ha vanlige trekkspill, som det er mye lettere å spille på. I 1964 ble “der Bandonionbau“ i Carlsfeld endelig avviklet.
I mange år var det ingen produksjon av nye bandoneoner. Men takket være nye tangobølger dukker det nå stadig opp produsenter. Nye bandoneoner lages nå blant annet av to familiebedrifter i Kligenthal, Uwe Hartenhauer
http://www.bandoneon-hartenhauer.de og Anja Rokstroh Bandoneon & Concertinafabrik
https://bandonionfabrik.de/EN/. Også Robert Wallschläger i Carlsfeld
http://www.hzi-carlsfeld.de/2.html lager nye instrumenter, faktisk i det same huset hvor Ernst Luis Arnold produserte for mer nn 150 år siden. I Belgia
https://bandoneon-maker.com og Italia
https://www.accordions.it/en/catalogue/button-accordions/bandoneon-en/?product_view=list lages det også nye bandoneoner. Og veteranen Klaus Gutjahr er fremdeles aktivI i Berlin.
http://www.klausgutjahr.de/homepage---englisch.html. I Buenos Aires er det også nye dyktige instrumentmakere, som f. eks. Baltazar Estol
https://baltazarestol.wordpress.com
Prisen på et nytt instrument kan være fra 4000 euro og oppover.
Unisonor
Many attempts were made for unisonor instruments. Charles Péguri from Paris replaced the reed plates of the 142 voice Rheinische bandoneon (an Argentine extension of the 130 voice version) with unisonor ones, imprecisely called chromatic bandoneon. This type of bandoneon is mainly used in France. In Germany Julius Zademack developed another type of unisonor bandoneon, later improved by Fritz Mickelitz und Ernst Kusserow (see instruments # 28 and 29).
Due to the popularity of the bandoneon, some producers made other kinds of accordions, or harmonikas, that looked like bandoneons. The instruments had two or three rows of melodic bisonoric buttons on the right side, but chord buttons on the left. They were called bandonika (see instruments # 30 and 31).
After World War II Carlsfeld ended up in East Germany, and the company Alfred Arnold was discontinued there in 1948. I 1949 “das Alfred-Arnold-Werk“, and in 1958 “ELA“ were taken over by the state and merged with other local accordion pruduction sites into “VEB Klingenthaler Harmonikawerke“. The bandoneon market declined, partly because the quality of the production was poor, and partly because the demand for ordinary easy-to-play accordions increased. In 1964 “der Bandonionbau“ in Carlsfeld was finally closed down completely.
For several years new bandoneons have not been made. However, due to the new tango waves new producers have emerged. New bandoneons are made by two different family enterprises in Klingenthal, Uwe Hartenhauer http://www.bandoneon-hartenhauer.de and Anja Rokstroh Bandoneon & Concertinafabrik https://bandonionfabrik.de/EN/, as well as Robert Wallschläger in Carlsfeld http://www.hzi-carlsfeld.de/2.html , actually in the very house where Ernst Luis Arnold made his instruments more than a hundred and fifty years ago . Also in Belgum https://bandoneon-maker.com and Italy https://www.accordions.it/en/catalogue/button-accordions/bandoneon-en/?product_view=list new banadonens are made. And there is the veteran builder and player Klaus Gutjahr in Berlin http://www.klausgutjahr.de/homepage---englisch.html In Buenos Aires some new skilful bandoneon makers are also emerging, for instance Baltazar Estol https://baltazarestol.wordpress.com
A new bandoneon costs from 4000 euros and upwards